Hva skjer hvis vi glemmer å være foreldre når vi bør?

Posted on 12/06/2013 by Ane

De siste 12 årene av livet mitt har vært tunge. Vanskelige og tunge og de har gjort meg sliten. Samtidig så har jeg også kastet bort mye tid på å ikke gjøre noenting. Det var for mye å ta tak i og jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. Jeg prøver å ikke tenke over all den tiden jeg kastet bort ved å overse problemene mine, men selvfølgelig tenker jeg på det. Jeg tenker på det og håper at andre i samme situasjon tar tak i ting raskere enn jeg gjorde. Livet er for kort! Livet er for verdifullt! Det å ha det bra med seg selv, mens man lever kan ikke beskrives med ord. Det må føles på kroppen!

Unnskyldningene fra meg, kom som perler på en snor. Det var alltid en god unnskyldning for at jeg ikke gjorde de tingene jeg burde gjøre. Jeg kunne skylde på tid, på livssituasjon, på boplass etc. Alt jeg kunne bruke, det brukte jeg for hva det var verdt. Men verdien i det var aldri der. Jeg hadde det ikke bra med meg selv når jeg lagde unnskyldninger for den måten jeg levde livet mitt på.

Barna våre blir speilbilder av oss selv.

Jeg har skrevet om det tidligere, under temaet mobbing, eller slanking. Hvor mer bevisste vi må være på hva vi sier foran ungene fordi de lærer av oss. Det gjelder jo ikke bare slike ting, men alle ting vi gjør. Hvordan vi er, påvirker ungene våre til å bli som vi er. Når jeg innså det, innså jeg også at jeg ikke ønsker det samme livet for sønnen min som jeg har hatt. Jeg ønsker ikke at han skal plage seg selv, være usikker, ikke føle seg bra nok, være et rotehue og lage unnskyldninger for seg selv.

Ansvar for meg selv, men også ansvar for han.

Hadde jeg fått bestemme hadde ingen fått lov til å bli foreldre før de tar ansvar for seg selv. De som ikke har livet sitt i orden burde heller ikke fått lov til å involvere nye mennesker i det livet. Hardt og brutalt? Ja, kanskje, men så vet jeg også hvor hardt det virkelig er å ha det sånn! Jeg vet hvor tøft det er å måtte ta jobben med seg selv, samtidig som man også skal oppdra et barn. Den dårlige samvittigheten man har blir dobbelt så stor og spiser opp selvfølelsen innenfra og ut. Det blir en evig kamp om å holde hode over vannet og ikke dukke unner. For barnets skyld. Den dagen jeg ikke orket å holde hode over vannet for hans skyld, var også den dagen jeg ba om hjelp utenfra.

Arbeidslivet viktig, men ungene viktigst.

Jada, jeg vet. 100 år siden kvinner fikk stemmerett og vi bli dyttet på og stirret på fordi vi ikke gjør nok. Men gjør vi virkelig ikke det? Tar vi ikke ansvar som kvinner når vi velger å prioritere barna våre fremfor kariere? Når vi setter oss ned en dag og innser at, her og nå,så vet jeg ikke hvem sønnen min er. Her og nå vet jeg ikke hvordan han er utenfor husets 4 vegger, ei heller innenfor. Her og nå ser jeg at mange av de tingene jeg har sliti med også blir hans slit fordi veiledningen fra min side ikke er tilstede.

Jeg stod der med full jobb, agentur og nettbutikk ved siden av, samtidig som jeg prøvde å ta tak i de tingene ved meg selv og livet mitt som jeg ikke var fornøyd med. Jeg ville ikke lenger ha et uorganisert liv i kaos. Hva skulle jeg prioritere? Hva skulle jeg vektlegge?

Karianne Gamskinn har skrevet boken «Beklager, jeg må være mamma» som tar for seg problematikken. Jeg har boka her ved siden av meg, men har ikke fått lest den enda. Det skal jeg gjøre til helgen. Til helgen er det en ny milepæl for oss, og det er nok nettopp det som har satt i gang alle tankene mine rundt dette. Guttungen får endelig eget rom, og ansvaret på hans skuldre vil bli større. I tillegg til at jeg nå er ganske så fornøyd med meg selv og kan konsentrere meg enda mer om han. Han har alltid vært prioritert, ingen tvil om det, og jeg er stolt over den jobben jeg har gjort, på tross av. Samtidig så er bevisstheten min rundt dette, også blitt større jo mer jeg har jobbet med meg selv.

For hva skjer når vi glemmer å være foreldre når vi bør?

Det som skjer. er at vi gjør jobben enda vanskeligere for ungene våre, når de blir foreldre. Hvis vi ikke ser våre barns behov når de er små, og de må jobbe med seg selv og livet sitt når de er voksne, så blir det en belastning de ikke skulle hatt. Hadde jeg sluppet å jobbe så mye med meg selv i disse 12 årene hadde jeg nok taklet både arbeidsliv og barneoppdragelse bedre. Jeg ville vært mer rustet til å konsentrere meg om han og hans oppdragelse og ikke sliti meg ut ved å måtte oppdra både han og meg i samme prosess.

Vi som foreldre har ett ansvar for å se til at våre barn får det beste utgangspunktet når de skal ut i verden. Vi har ansvar for å være støttende og motiverende, når de underveis i oppveksten, blir mer og mer selvstendig. Vi har et ansvar for at vi som mennesker, har en verdi og holdning, som våre barn kan lære av, og speile seg i.

Hva slags speil er du for ditt barn? Vil du være stolt av barnet ditt hvis det blir prikk likt deg?

blogglisten_6ea529d43136e4255b706bafefdb5b4c

Den indre frykten for å ikke bli likt.

Posted on 11/06/2013 by Ane

Hva gjør man når frykten for å gjøre feil, for å drite oss ut, eller for å ikke bli likt overtar livet? Hva gjør man når ikke føler at man kan være seg selv, eller mister seg selv, fordi man prøver å tilpasse seg alle andre?

Over 80% av alle jeg har snakket med opp gjennom årene på nettet, har hatt denne frykten. De har tilpasset seg andre mennesker for å ikke skape vonde følelser og frykt i seg selv. Selv om man i psykologien kan kategorisere mennesker med slike symptomer til lidelsen Avoidant Personality Disorder (AvPD) på norsk, Unnvikende personlighetsforstyrrelse, så mener jeg at de fleste mennesker har denne frykten i seg i større eller mindre grad. Det er ikke noe uvanlig. Mange er bare veldig flinke til å skjule det ved å ta på seg masker og late som, eller skape en personlighet som de gjemmer de ekte følelsene sine bak.

Hva er vi redde for?

Vi er redde for å bli avvist eller få kritikk for noe vi gjør, fordi vi vet at vi ikke vil takle det. Den følelsen man får når dette skjer er så kraftig og kan skape en vanvittig ubalanse i den personen det rammer. For å ikke kjenne på disse følelsene velger man å unnvike situasjoner hvor man kan bli kritisert eller få følelsen av å ikke bli likt.

Jeg vil ta for meg 3 forskjellige typer mennesker som utvikles på bakgrunn av frykten for å gjøre noe feil.

De som blir et speilbilde av andre
De som blir innesluttet og asosiale
De som blir «verdensmestere»

Lille speil på veggen der…..

Endrer du deg ut i fra hvem du snakker med? Prøver du å si ting eller mene ting som du tror personen du snakker med vil like? Da er du mest sannsynlig blitt til et speilbilde av alle du snakker med. Du mister personligheten din og dine meninger endrer seg like ofte som du endrer mennesker du forholder deg til. Du er en person når du er med kjæresten, en person når du er med venner, en person på jobb osv osv. Men hvem er du egentlig? Er du ærlig mot noen om hvem du egentlig er og hvordan du egentlig har det, eller spiller du et skuespill mot alle du møter på din vei?

Å ikke tørre å være seg selv, stå for meningene sine og skape sitt eget «image» er utrolig frustrerende og slitsomt. Det handler ikke om å bli likt av alle, det handler om å bli akseptert som den man er av mennesker som har de samme verdiene og holdningene som man selv har.

Når du gjemmer deg fra verden….

Mange lar frykten ta så overhånd at de velger å melde seg ut. De velger å ikke vise noe av seg selv, i frykt for at det de viser skal bli avvist eller latterligjort. Personligheten forsvinner litt etter litt og man klarer ikke se hvem man er. Man bruker mye tid på å se på andre mennesker som er selvsikre og vet hva de vil, og skulle ønske at man selv kunne være på den måten. Frykten er likevel for stor til at man tør. For disse menneskene er det frykten som må tas og så vil personligheten komme tilbake underveis. For disse menneskene vet egentlig hva de vil, de tør bare ikke gå hele veien pga frykten de har for å bli latterliggjort eller sviktet.

Verdensmestrene……..

Noen mennesker skjuler frykten sin ved å ta på seg en sterkere personlighet. En personlighet som virker uberørt av noe som helst og som ikke bryr seg om hva andre mennesker mener om dem. De oser av selvtillit og godt humør og man får følelsen av at disse menneskene har alt på G. Sannheten er at de ikke har det så godt inne i seg. De skjuler mange vonde følelser og en selvtillit som ikke er bra i det hele tatt. Det er ett uttrykk som heter «De som aldri gråter – gråter mest.» og det tror jeg passer veldig til slike mennesker.

Hva kan man gjøre?

Det første man må gjøre er å innse at følelsene man er redd for å få ikke er så farlige som man tror. Uttrykket det som ikke dreper deg gjør deg sterkere har faktisk et godt poeng når det kommer til følelsene dine. Du dør ikke av å føle, selv om det føles sånn innimellom. Det er kunnskap som du kan lære av og styrkes av.

En annen ting som er viktig å huske på er at det du tenker mye over, pga noe du har gjort, tenker andre mest sannsynlig ikke noe på.

Men hva gjør man? Jo man setter seg ned og tenker over livet man lever og den man er som person. Det å kjenne etter på hva man liker ved seg selv og hva man ikke liker, gjør en mer bevisst på hva man kan jobbe med for å finne endring. Det er rart med det, men frykten for å ikke bli likt, går i 80% av tilfellene tilbake til det at man ikke er tilfreds med seg selv. Det at man selv ikke føler seg bra nok, gir en frykt for at andre skal si høyt det man selv tenker.

Hvordan ønsker man å være som person og hvordan ønsker man at livet skal være.

Hva føler jeg for meg selv?
Hva må jeg endre for å føle meg bedre?
Hvorfor føler jeg det som jeg gjør?
Hva skaper disse følelsene i meg?
Hvilke egenskaper jeg som jeg frykter at andre skal se?
Hvorfor klarer jeg ikke være stolt over meg selv?
Hvorfor ser jeg ikke mine styrker og gode egenskaper?
Hvilke er mine styrker og gode egenskaper?
Hvis det er noe jeg ønsker å endre, hvorfor endrer jeg det ikke?
Hvilke mennesker tiltrekker jeg meg og hvilke ønsker jeg å tiltrekke meg?

Alle disse menneskene man er så redd for å ikke bli likt av, hva gir de deg som menneske? Beriker de hverdagen din? Betyr det egentlig noe hva de mener om deg, eller tenker om deg?

Jeg har alltid hatt angst for å måtte be om hjelp. At den tingen jeg skulle be om hjelp til egentlig var så enkel at de ville le av meg når jeg spurte om det. Jeg hatet det når man måtte begynne å sjekke inn selv når man skulle ut å reise. Jeg hatet det enda mer når jeg måtte legge bagasjen på ett rullebånd og trykke på knapper der og. Hva hvis jeg gjorde feil? Hva hvis bagasjen ikke kom frem? Hva hvis det begynte å ule høyt og masse folk kom å stirret på meg?

Ja hva så??

Verden går ikke under! Det vil ikke skje noe annet enn at jeg blir litt flau og så ordner det hele seg igjen. Så lenge jeg kontrollerer mine følelser og er bevisst på hvem jeg er, så vil ikke slike ting ha en større effekt på meg. Det handler om å kunne le av seg selv og episoder man er i, kontra å le av andre for å ikke kjenne på egne følelser og ikke ta ansvar for egne dumheter. Vi har alle muligheten til å kontrollere våre følelser og jobbe med de følelsene vi ikke trives med. Det er bare at vi må gjøre det og gjøre hele den jobben som må til for å endre oss selv. Underveis får man nye gode følelser som fyller opp tomrommet etter de dumme, og det i seg selv viser jo hvor verdt det er!!

Du bestemmer hvordan du vil være og hvordan livet ditt skal være. Du kontrollerer dine følelser og det er det eneste du skal prøve å kontrollere også. Hva andre føler, tenker etc er ikke opp til deg, så lenge du gjør så godt du kan for å være den du vil være.

God Tirsdag!

<3 Ane

20 dagers utfordring! -Kosthold!

Posted on 10/06/2013 by Ane

Jeg sitter med noen spørmål som jeg ønsker svar på. Hvor mye større effekt av treningen får man hvis man er bevisst på kostholdet? Hvordan føler man det på kroppen, når man trener, hvis man har gitt kroppen den næringen den trenger? Får jeg personlig større effekt av å spise oftere men mindre? Hvor synlig vil det være på kroppen min, hvis jeg er bevisst på kostholdet i 20 dager?

Du som har lest bloggen min en stund, vet at jeg trener ekstremt mye. For meg er trening balsam for sjelen og jeg er avhengig av å trene for å ha det bra med meg selv, og få den ekstra styrken jeg trenger for å få hverdagen til å være mest mulig god. Treningen balanserer for meg alt det jeg bruker av energi når jeg deler meg selv med så mange mennesker hver dag.

Selv om jeg er veldig fornøyd med å se at formen utvikler seg, så er det fortsatt synlige resultater jeg synes lar vente på seg. Jeg føler at jeg ikke får det jeg burde ut av treningen, og det er det jeg nå vil finne ut av. Jeg er flink med kostholdet totalt sett, spiser ikke mye usunt, men jeg føler nok at jeg spiser litt for lite.

Så her kommer altså en 20 dagers utfordring til meg selv som jeg også skal dele med dere. Innlegget vil oppdateres underveis og kjære Anonym, det kommer før og etter bilder..

Jeg kommer til å oppdatere med Frokost, Lunsj og Middagsforslag underveis også når disse blir spist. Jeg teller ikke kalorier men har er bevisst på at mengden ikke skal være så stor som vanlig på middagen og at den blir spist litt tidligere for å ha best utbytte av treningen. I tillegg skal jeg være enda flinkere med mengden vann, og alkohol er helt forbudt!

Dag 1 – 10 Juni 2013:

05:00 Avokado
05.30 1/4 proteindrikk
06:00 Spinning
07:00 Protein Shake
08:00 Frokost
11:00 Lunsj
14:00 Middag
16:00 Proteinshake + nøtter
17:00 GRIT
17:30 1/4 proteindrikk
18:00 Attack
19:00 2/4 proteindrikk
20:00 kveldsmat

I dag ble det Havregryn til frokost, det blir kyllingsalat til lunsj og det blir laks og grønnskaker til middag. Kveldsmaten blir kyllingsalat. (rest fra lunsj)

Rapport fra 1 dag:

Var en veldig god første dag, hvor jeg følte jeg hadde mer energi på kvelden enn vanlig, på tross at jeg var oppe før hanen! Men det kan jo være det fantastiske været som gjorde det også! Man må jo bare få ekstra energi når det er slikt flott vær!

Dag 2 – 11 Juni

06:30 Avocado + tur med Kira
08:00 Havregryn
11:00 Kyllingfile og grønnsaker
13:00 Nøtter og yogourt + ett eple
16:00 Laks m/grønnskaker
17:30 2/4 proteindrikk
17:50 Step
18:50 2/4 proteindrikk
19:05 BodyPump
20:00 Proteinshake

Også i dag er det ene proteinmåltidet fordelt mellom treningsøkter.

Dag 3 – 12 Juni

06:00 Avocado og tur med Kira
08:00 Havregryn
11.00 gresk salat og strimlet svinekjøtt
13:00 grønsaksblanding
16:00 Tapas
18:00 Mer av tapasen
20:00 Avocado

Treningsfri, og det klarte jeg faktisk å opprettholde!!

Dag 4 – 13 Juni

06:00 Avocado og tur med Kira
08:00 Havregryn
08:30 flytting!
11:00 kyllingsalat
13:00 nøtter og yogourt
15.30 Laks og grønnsaker
16.30 1/4 proteindrikk
17:00 Tabata
17.40 2/4 proteindrikk
18:00 Step
19:00 1/4 proteindrikk
20:00 Proteinshake

Dag 5 – 14 Juni

05:05 1/4 proteindrikk
06:00 Spinning
07:00 Proteinshake
Fortsettelse på flytting
08:00 Rugbrød med tomat og agurk
11:00 Strimla kylling og gresk salat
16:00 Mexicansk gryte
19:00 Omelett og tomatsalat

Denne dagen ble det ikke annen trening enn spinningen pga fortsettelse av flyttingen. Fikk nesten alle møblene ut av det ene rommet og inn på det andre før jeg kolapset kjempe sliten.

Dag 6 – 15 Juni

07:00 Avokado pluss tur med Kira
08:00 Egg og bacon
09:00 Flytting!
11:00 nøtter
16:00 ferdigrett – pasta 1/2
19:00 resten av pastaen
21:00 øl og snickers (jepp her datt jeg ut av den alkoholfrie tiden, men kun en da)

Jeg bare MÅTTE ha meg en flytte øl soverommet mitt var ferdig på Lørdag! Jeg motstod fristelsen på å både gå på date og gå ut med bestissen, men den ene øl’en der den fortjente jeg.

Dag 7 – 16 Juni

09:00 Proteinshake og tur Kira
11:00 Egg med tomatbønner
16:00 Kyllingsalat og gresk yogourt til dessert.
19:00 Pizza

Denne dagen ble det siste del av ryddingen og planen gikk ikke akkuratt etter planen, men jeg er så matlei nå.. kjenner på hele meg at det skal bli godt med Mandag og annen type fordeling. Fortsatt mat ofte, men i mindre doser enn denne uken.

Dag 8 – 17 juni

ENDELIG skal det bli mindre mat, men like ofte som før. Poenget er at forbrenningen skal ha kommet opp i løpet av forrige uke og nå skal den vedlikeholdes samtidig som matinntaket skal bli mindre.

06.30 Proteinshake 1/2
08:00 rugbrød m/ tomat og agurk
11:00 gresk salat
16:00 Fisk
17:00 GRIT
17.30 1/4 proteindrikk
17:50 Body Attack
19:00 1/4 proteindrikk
20:00 proteinshake.

Hvordan takle de dårlige dagene, eller de negative følelsene.

Posted on 05/06/2013 by Ane

En av de tingene jeg har jobbet mye med, og som jeg også ser andre jobber mye med, er nettopp dette med å takle de dårlige dagene. De dagene hvor alt man har jobbet mot bare forsvinner fordi man føler at ingenting går veien. Det kan være noe noen har sagt, et minne fra fortiden eller noe annet som skaper ubalanse i en.

Mennesker som har jobbet mye med seg selv og sine negative sider, vil alltid ha noen dager hvor de faller tilbake til gamle synder. Det er hvordan du takler disse dagene som har betydning på det videre humøret ditt.

Det viktigste jeg har lært er at mine følelser er mine følelser. Det er jeg som kontrollerer hva jeg velger å føle. Jeg kan ikke kontrollere hvordan andre mennesker oppfører seg, eller hva andre mennesker føler, men jeg kan kontrollere meg selv, mine holdninger, mine følelser og min væremåte.

Jeg har alltid muligheten til å forandre mine følelsesmønstre!

Med det mener jeg at jeg må se på grunnen til at jeg føler det jeg gjør, og tenke over hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Hva er det som får meg til å føle det på denne måten? Hva er det som trigger mine følelser slik at de kommer i en negativ ladning og ikke en positiv en? Svarene vil også gi meg mulighet til å ta kontroll over mine følelser. Fordi jeg da vil vite hva som trigger mine følelser og kan sette meg ned å tenke over om det jeg føler er riktig eller ikke.

Hvorfor føler jeg som jeg gjør, akkurat nå?
Hva satt i gang disse følelsene jeg føler?
Er det noe jeg kan endre i den situasjonen jeg havnet i?
Er det noe jeg kan endre ved meg selv for å føle noe annet?

Positive følelser er til for å tilbes, negative er til for å fjernes.

Hvis du føler noe positivt er det bare å nyte disse følelsene. Vær stolt over de gode følelsene du føler. Det å ha gode følelser, om seg selv, livet eller aspekter av livet er med på å styrke ens egen selvfølelse og det skaper i tillegg gode kroppslige reaksjoner. Lykkefølelsen er en av de følelsene som motiverer oss til å fortsette å gjør ting som påvirker oss på en positiv måte. Det å kjenne på de gode følelsene er derfor viktig for å fortsette å gjøre ting som gir oss nettopp de følelsene.

De negative følelsene derimot er kunnskap og ikke noe man skal la vedvare. Hvis man henger seg opp i de negative følelsene vil man over tid miste motivasjonen til å gjøre noe som helst og skape et negativt syn på seg selv og livet. Man fokuserer på det man ikke kan og ikke det man faktisk kan.

Når du har en dårlig dag eller negative følelser så kan du velge hvordan du fokuserer på det du opplever, som gir deg negative følelser. Du kan velge om du vil tilbe de negative følelsene dine eller de positive. Hvordan du velger å se på det som skjer skaper også videre reaksjoner på følelsesmønsteret ditt:

Ingenting jeg gjør er bra nok. / Fokus på de tingene man faktisk er mer enn bra nok på.
Uansett hva jeg gjør så får jeg ikke de resultatene jeg er ute etter. /Fokus på ting man kan endre for å få andre resultater.
Ingen kan elske meg som jeg er. / Fokus på gode venner, familie osv som setter pris på en.
Jeg klarer aldri å lykkes med noe. /Fokus på det man faktisk har lykkes med, eller er flink på.

Jo fortere man overkjører de negative følelsene med positive følelser, jo fortere kommer man seg også videre fra det følelsesmessige hullet man holder på å grave seg ned i. Det er jo ingen tvil om at det å grave seg ned er bortkastet tid, som heller kan benyttes til å jobbe fremover mot gode følelser og gode resultater.

Det handler om å bestemme seg for hva man skal og vil føle og være villig til å ta tak i seg selv når man mister motivasjonen. Det handler om å jobbe for å bli tilfreds med den man er. Er man tilfreds med seg selv, vil man også være mer styrket til å takle det som måtte komme av negative mennesker og negative følelser.

Kan jeg kan du, enkelt og greit!

God Onsdag fra ei som er klar for nye utfordringer nok en gang!

<3 Ane

En ny og bedre utgave av deg selv.

Posted on 22/05/2013 by Ane

Hadde det ikke vært deilig og blitt en bedre utgave av seg selv?

Slippe de tingene du ikke liker ved deg selv, eller følelser du ikke takler? Slippe alle de unnskyldningene du skaper for deg selv hver dag, for å slippe å gjøre den jobben du vet må gjøres?

Hva er det egentlig som hindrer deg? Hva er det egentlig som gjør at du er den du er, og oppfører deg som du gjør, når du egentlig ikke vil det?

Deg selv! Du velger å være den du er, og reagerer som du gjør. Du velger å ikke endre de tingene du vil endre.

Alle kan bestemme seg for å endre seg. Være ærlige med seg selv og virkelig se sannheten i øynene. Det handler ikke om omgivelsene, det handler om deg. Dine følelser. Dine reaksjoner. Dine handlinger.

Min kjære kloke venninne Katarina (følg henne også gjerne på facebook: Visdom fra Hjertet. )postet i går denne statusen på Facebook:

«Sokrates og en venn møtte en bekjent. Sokrates hilste høflig, men ble arrogant oversett av den andre. Sokrates venn ble opprørt over den uforskammede oppførselen: «Det er da forferdelig at han krenker deg på denne måten», hvorpå vismannen bemerket: «Det er ikke meg i mot at jeg er mer høflig enn ham». Han tok ansvar for egne reaksjoner, og lot seg ikke krenke. Han tok ansvar for seg selv.

Willy Haugli forsto det; «Jeg er meget kresen mht hvem jeg lar fornærme meg.»
Hanna Kvanmo forsto også; «Jeg prioriterer nøye før jeg irriterer meg.»

Ord har altså den makt som mottakeren tillater. Den som har makten over mine følelser, har makten over meg. Den makten skal jeg ikke gi fra meg. - Ellen Gulbrandsen Fagerli«

Ordene som har mest makt er ordene du sier til deg selv. Unnskyldningene dine, eller sannhetene dine, de som kanskje ikke er helt sannheter, men som du velger å tro på. Valgene du tar her i livet tar du ofte etter å ha lyttet til deg selv og følelsene dine.

Jeg ble sittende å tenke litt etter at Katarina la ut statusen sin. Tenkte på hvordan jeg har vært, hvordan jeg er, og hvordan jeg vil være. Tenkte på de tingene jeg ikke liker med meg selv, og hvorfor jeg ikke har gjort noe med det? Fordi jeg ikke har akseptert at det er noe jeg må endre. Fordi jeg har brukt unnskyldninger for å ikke se at det er noe jeg har ansvaret for.

Vi skylder på alt annet.

For å ikke ta tak i det vi må endre for å få det bedre, så skylder vi ofte på alt annet. Vi skylder på andre mennesker for våre reaksjoner på våre følelser, vi skylder på tid eller avstand når det handler om å sette i gang med trening, vi skylder på vår egen svakhet når det kommer til røykeslutt eller andre ting vi må slutte med. Vi skaper unnsyldninger for oss selv, for å slippe å bestemme oss for at det er på tide med endring.

Klarer du å bestemme deg?

Hva er din unnskyldning for at du ikke har det livet du ønsker deg? Hva er din unnskyldning for at du ikke føler de følelsene du skulle ønske du følte? Har du det i deg, til å bestemme deg for å ta ansvar for dine følelser og dine handlinger? Bestemme deg for å ta tak i de indre konfliktene dine og ikke bare grave over de, eller unnskylde de, for å fortsette å være den du er? Fortsette å gjøre som du gjør? Selv om det ikke er det du vil?

Det handler faktisk om å bestemme seg. Bestemme seg for å ta det ansvaret og se sannheten i øynene. Det er ikke morro, det er ikke behagelig, men det er starten på noe nytt å bedre. Det er starten på en ny og bedre utgave av deg selv.

Jeg har bestemt meg for å bli en bedre, sterkere utgave av meg selv. Har du?

<3 Ane

Hvorfor vekta på badet bør kastes!

Posted on 20/05/2013 by Ane

Jeg har ikke vekt hjemme. Det er noe jeg har forkastet for lenge siden da, jeg har vært jojo når det kommer til vekt hele livet. Jeg orker ikke å ha fokuset på vekta, men på kroppen min. Det er allikevel slik at når jeg treffer på mennesker som ikke har sett meg på noen år så lurer de på hvor mye jeg har gått ned.

-Du må jo ha gått ned masse, så slank som du har blitt??

Vi måler slankeprosses med antall kilo man har gått ned.

Du ser det på reklamene overalt. Gå ned så og så mange kilo på så og så kort tid. Vektklubb.no som VG driver sier jo sitt bare av navnet de har valgt for sitt slankeprosjekt. Alt dreier seg om vekt. Antall kilo. Men er det virkelig rett måte å fokusere på nedgangen på?

Fra VG sin Vektklubb.no side.

Jeg mener VG med vektklubben sin er med på å skape negativ kroppsfokus! Alt som handler om vekt for å måle resultater, er med på å skape usunn tankegang om kroppen vår. Det bør ikke handle om antall kilo man går ned, men heller antall cm, og hvor mye muskelmasse man har fått kontra fettmasse man hadde før.

Jeg kunne droppet trening og levd på nutrilett og sikkert veid mindre enn jeg gjør nå, og vært like slank, men jeg vil heller at kroppen min skal være sterk og sunn, enn tilpasset et kroppsideal basser på antall kilo man veier.

Jeg har gått opp 2 kilo siden i fjor, men er slankere nå enn for ett år siden.

For ett år siden hadde jeg skrevet ett innlegg om fokuset på kropp via bikinibilder. Det var nok en gang en debatt i bloggverden om dette med å vise bilder av seg selv i bikini, og jeg lagde et innlegg om hvordan jeg så ut hvis jeg tok flatterende bilder av meg selv og hvordan jeg EGENTLIG så ut.

Sånn så jeg ut med rett vinkel, rett lys og sikkert pusteproblemer mens jeg tok bildene:

Og sånn så jeg ut en time etterpå med rompa i været mens jeg fikset guttungen sin vannpistol. Dette er det EKTE! Meg 70 kilo tatt i mai 2012.

http://anehagen.com/2012/05/24/bikinibilder-meg-her-og-bikinibilder-meg-der-her-er-mine/

For 2 dager siden var jeg på et bad som hadde vekt. Jeg kjente at jeg bare måtte gå på den vekta for å se. Vekta viste 72. 1 kilo. Altså 2 kilo mer enn for ett år siden. Jeg hadde altså gått OPP og ikke NED selv om alle forteller meg hvor slank jeg har blitt.

Rett fokus bør være på kropp, ikke kilo!

Tror dere jeg ble deppa et lite øyeblikk? Ja gjett om! Jeg kjente jeg ble irritert, og skuffa og lei meg på en gang. Men det gikk ganske raskt over når jeg så meg selv i speilet og så hvor stram og fin kroppen min er i ferd med å bli.

Den jobben jeg har gjort handler om å styrke kroppen og bli slankere på en sunnere måte. Jeg fjerner fett ved å stramme opp kroppen min innenfra og ut.

Jeg trener masse, spiser sunt og hjelper kropp og sinn til å ha det bra og holde seg frisk. Jeg fokuserer på trening og ikke slanking og det er der fokuset mitt skal fortsette å være! Når jeg begynte å slanke meg hadde jeg et mål om å bli 65 kilo, noe jeg var før jeg ble gravid for 12 år siden, men etter at jeg veide meg så innser jeg at 70 kilo nok er min idealvekt på tross av mine 168 cm.

Her er et bilde av meg tatt på 18 mai:

Fra det forrige bikinibildet og til nå så har jeg gått ned:

6 cm rundt livet

7 cm rundt magen

10 cm rundt hoftene

4 cm rundt lårene

Jeg har altså blitt slankere selv om jeg har gått opp i kilo, og jeg lurer på hvorfor vi fortsatt fokuserer på kilo og vekt når vi snakker om slanking. Hvorfor skal man spørre om hvor mye du har gått ned, når det egentlig handler om hvor stram du har blitt, eller hvordan kroppen har formet seg. Må vi ha noe å måle oss med synes jeg bilder er det beste. Bilder og kroppsmål. Vekta kan vi bare kaste veggimellom og benytte kun for å se at spebarn får i seg nok mat på barsel!

Måler du deg selv ut i fra hvor mange kilo du veier?

Håper alle har hatt en like flott 17 mai og pinsehelg som jeg har hatt!

<3 Ane.

Det er aldri for sent å snu.

Posted on 15/05/2013 by Ane

Egentlig så er det veldig godt å tenke på. At det er aldri er for sent å snu. Vi har vanskeligheter for å gjøre det, men muligheten er der.

Gi deg selv en strafferunde!

Ofte snakker vi om livsveien og hvor kronglete og svingete den er. Men vi snakker sjeldent om muligheten vi har til å snu og ta den veien om igjen. Ta den ekstra turen tilbake i hodet vårt, til der ting har blitt kronglete og analysere litt før man går fremover igjen. Kall det gjerne en strafferunde. Vi er flinke til å si gjort er gjort og spist er spist, men hvis vi overser hva vi kan gjøre for å ikke havne i slike situasjoner så kaster vi jo bort masse fornuftig tid.

Når en skiskytter bommer og må ta en strafferunde, tror du at hun/han tenker at: Jaja, sånn gikk det da denne gangen, gjort er gjort og spist er spist? Nei hun/han analyserer feilen som ble begått og gjør det hun/han kan for at det ikke skal skje igjen!

Det er ikke alltid slik at veien er kronglete av seg selv, vi skaper ofte alle disse steinene i veien og vanskelighetene helt fint på egenhånd. Vi oppfører oss på en måte som kanskje er feil, men som vi velger å overse, bare fordi vi er for stolte til å akseptere egne feil, eller fordi vi er for late til å ta tak i oss selv.

Jeg husker en av de første timene jeg hadde med psykolog etter innleggelsen for 1.5 år siden. Vi snakket mye om disse snarveiene jeg ofte tok, eller hvordan livsveien min hadde gått litt rundt i ring og vært kronglete og tungt. Der og da tenkte jeg; Stakkars meg! Jeg har jo ikke hatt det godt. Det virket som om vi skulle finne unnskyldningen for at jeg ikke hadde fått til ting jeg ønsket å få til, eller hadde hatt vanskelige realsjoner med mennesker i livet mitt. Jeg husker jeg satt der og bare;

-Nå må jeg ut å jogge, for dette blir for dumt for meg! Jeg skal ikke unnskyldes for ting jeg har gjort, i full bevissthet!

For mitt liv har blitt som det har blitt pga mine valg. Jeg velger hvordan jeg skal oppføre meg, og jeg velger hvordan livet mitt skal leves. Jeg velger om jeg vil fortsette å være som jeg er, eller om jeg vil endre meg for å få andre resultater enn før.

Selv om veien å gå er lang, når man har kommet skjevt ut, så er det jammen meg bedre å begynne å gå den veien, enn å legge seg ned å synes synd på seg selv. Jeg har fortsatt ting jeg må endre ved meg selv, for at jeg skal bli den jeg ønsker å være, men jeg er stolt av den jobben jeg gjør, når jeg oppdager mine egne feil og mangler. Skritt for skritt får jeg nye resultater og blir mer tilfreds med meg selv. Det er nesten så jeg er litt glad når jeg driter meg ut, fordi jeg nå er flink til å analysere meg selv i ettertid og se signalene jeg må være obs på.

Det er aldri for sent å snu.

En av de jeg ser på som et fantastisk forbilde på nettopp dette, er Lene Alexandra Øien. Dama vi ble kjent med som blond puppebabe og som overrasket alle ved å utnytte sitt potensiale. Hun valgte å ikke bli værende i den stigmatiserende rollen hun hadde påtatt seg. Lene Alexandra som i dag driver LA lifestyle, har klart å fjerne det automatiske bilde vi alle hadde av henne tidligere, og det i seg selv er en bragd. Når det popper opp en twitter melding fra Lene Alexandra nå, så ser jeg automatisk for meg en sunn og frisk og smart jente! En jente med ben i nesa og pågangsmot på tross av masse dritt hun har opplevd gjennom livet. Det viser at det er mulig å snu, gå tilbake noen skritt, analysere og gå nye veier.

Med en gang du tar tak i deg selv og bestemmer deg for å endre deg, så vil du også se det positive i de erfaringene du har og de resultetene du har fått pga dette. Du vil kunne være stolt av deg selv, selv om du har driti deg ut mange ganger tidligere. Noen vil kanskje fortsette å dømme deg på bakgrunn av ting du har gjort eller sagt, men da kan du heve deg over de og si at

-Ja, sånn var jeg, det sa jeg, eller det gjorde jeg. Det var dumt, men sånn er jeg ikke nå. Det er jo fint!

Motivasjonen som i seg selv kommer ved endring av tankegangen, er så betydningsfull for hvordan du formes videre!

Ha en fantastisk Torsdag og ikke minst 17 mai feiring i morra!

<3 Ane

Hva vi sier, hva vi mener og hva vi føler.

Posted on 13/05/2013 by Ane

En av mine laster har alltid vært sårbarheten min. Frykten for å feile, frykten for å ikke bli likt, fryktet for å bli avvist. Jeg tror ikke jeg er alene om å føle det slik og jeg tror også at dette er en av tingene som skaper så mye ubalanse i oss. Pga denne frykten velger vi ofte å ikke utlevere følelsene våre når vi er såret, eller når vi ikke vet hva slags følelsesmessig reaksjon vi vil få tilbake.

Hvorfor er det så vanskelig å bare si hva man føler?

Jeg personlig tror mange konflikter kunne vært avviklet hvis vi hadde vært mer åpne om hva vi føler. Ikke dratt på oss skallet for å virke så tøffe og sterke alltid, men vært ærlige om hvordan vi har det og hvordan vi takler en situasjon. Jeg f.eks taklet ekstremt dårlig et brudd jeg hadde for en stund siden. Det gjorde skikkelig vondt, men fordi han gikk videre med en gang så ville jeg være like sterk. Jeg følte at mine følelser og det vi hadde hatt, ble så betydningsløst og dermed ville jeg ikke vise han hvor mye han hadde betydd for meg.

Det varer heldigvis aldri i lengden med meg. Behovet mitt for å si det som det er, og være ærlig vil alltid komme, og det er jeg faktisk veldig stolt over. Å vise mennesker at man er såret og lei seg burde være en naturlig del av livet. Det er befriende selv om det ikke alltid er gøy å få avslag på følelsene man utleverer. Jeg klarer ikke å gå med ting inni meg. Har jeg ting jeg lurer på så trenger jeg svar. For meg er det så mye bedre å vite enn å tro, selv om det ikke alltid er gode nyheter man får i retur.

Det er lov å føle!

Mange av de som kontakter meg, kontakter meg fordi de har vært gjennom et brudd som de ikke kommer over. De har hatt vanskelig brudd, med mye følelser og bitterhet og sårhet, og lurer på om jeg har noen råd. Etter mitt siste forhold føler jeg at jeg har mye mer å bidra med enn tidligere, og det er nesten så jeg føler at det var derfor jeg skulle oppleve nettopp det forholdet. For forholdet vårt var egentlig veldig fint, det var bruddet som var unødvendig stygt. Det er ingenting man lærer mer av enn sine feil, og jeg føler at det var mange feil å lære av nettopp der.

1. Sett dere ned og snakk sammen.

Ikke ta ting over telefon eller sms. Møt hverandre og snakk ut om følelser og hvorfor dere ikke fungerer sammen som kjærester. Vis forståelse for den andres følelser selv om du ikke føler like mye selv. Ofte er det jo slik at den ene vil og den andre ikke, og da er det viktig å ta hensyn til følelsene som skapes av å føle seg avvist.

2. Ikke prøv å «ta» hverandre.

Når følelser er såret og man ikke har avsluttet på rett måte kan man få behov for å ta motparten. Man drar opp alt det negative om hverandre for å verne om egne følelser, og med det så svartmaler man noe som kanskje egentlig var veldig fint. Å avslutte ett forhold ved å vise seg fra sin dårligste side er ikke noe sjakktrekk. Spesielt hvis man fortsatt har følelser for personen. (noe man mest sannsynlig har.) Ikke prøv å se negative ting hos den andre, bare for å slutte å føle. Aksepter heller følelsene og sårheten som kommer og sett pris på det fine dere hadde mens dere var sammen.

3. Ikke bli barnslig.

Å snu ryggen til, ignorere, gå omveier etc for å ikke være i nærheten av en person er noe man gjorde på barneskolen. Oppfører man seg på den måten, er det fortsatt følelser som burde bli snakket om, og ting man må bli ferdig med. Ofte kan det løses ved at man heller forteller hvordan man har det og hva man føler om personen og ha en samtale som man kanskje ikke har hatt.

4. Bli ferdig.

Det å hate, eller ikke like noen er en belastning for følelseslivet. Bitterheten kan skape så stor ubalanse i deg at du ikke klarer å komme deg videre, eller være den beste versjonen av deg selv. Du kan ikke kontrollere hva den andre føler, gjør og sier, men du kan kontrollere dine egne følelser og være det bedre menneske i den situasjonen dere har kommet opp i. Du kan velge å tilgi de tingene som er vonde, se det gode dere hadde sammen og forstå at det ikke er noe som kan fikses. Hvis en person endrer seg veldig etter at det har blitt slutt, er det heller ikke noe du skal bruke tid på å irritere deg over. Det har ikke noe med deg å gjøre lenger. Du er ikke en del av den personens liv og hvordan han/hun velger å oppføre seg må være opp til han/henne!

Husk at mye kan løses ved å si unnskyld. Det å vise at man tar hensyn til andres følelser og forstår at man har såret noen kan bety så mye for den andre personen. Det kan være alt som må til for å få en avslutning og komme seg videre.

Ikke bare når det kommer til kjæresteforhold, men også venneforhold og familieforhold.

Den tingen som skaper mest ubalanse i oss, er følelsen av at våre følelser ikke er viktige. At det vi føler ikke har betydning. Det handler ikke om hvem som har rett eller hvem som har galt, det handler om de følelsene som skaper i oss, som ikke blir tatt hensyn til.

Hvis man ikke forteller hvordan man har det, vil ikke andre kunne ta hensyn til følelsene dine heller. De vil ikke kunne vite hva som gjør deg lei deg, eller hvor sårbar du er på enkelte ting. Vi skal være så sterke og takle alt, og det ødelegger veldig mye for oss, mener jeg. Fordi det å være menneske innebærer å ha følelser og tanker. Det innebærer at man får reaksjoner ut i fra hvordan andre oppfører seg mot en. Det er normalt å kjenne på følelsene man har, og det burde ikke være så vanskelig å dele disse med andre heller!

Jeg tror mye kunne vært løst med ærlighet og kjærlighet. Forståelse for hva andre føler og det å ta hensyn til disse, selv om man selv ikke ville reagert eller følt på samme måte. Det koster så lite, men betyr så ekstremt masse for den andre.

Ha en fantastisk ny uke, og gjør det beste ut av egne følelser og livet du lever!

<3 Ane

Om å tørre si det som det er. Til seg selv og andre.

Posted on 07/05/2013 by Ane

Om å tørre si det som det er. Til seg selv og andre.

-Du er så tøff du, som sier hvordan du har det!

Jeg titter ned på mobilen og sms’en som har tikket inn fra en venninne. Innlegget jeg skrev i dag tidlig har blitt delt over 300 ganger på Facebook og har gitt dobbel så mange visninger på bloggen. Det er tydelig at det vekker følelser hos folk, og det er jo så bra. Ikke bare at vi engasjerer oss mot materalisme, mobbing og nedlatende snakk om hverandre, men også at det engasjerer, at noen sier det som det er.

Så kommer den en melding fra en ukjent på Facebook:

«Hei! Jeg vil bare takke for innlegget du har skrevet på bloggen din i dag. Jeg er en av de som leier og skammer meg over det. Det er mye annet også som jeg skammer meg over. Jeg veier veldig mye men lager bare unnskyldninger for meg selv. Jeg har gitt litt opp. Føler ikke at jeg er verdt noe, men det sier jeg ikke til noen. Jeg later som om jeg er glad. Slik som du gjorde før. Bloggen din gir meg håp. Du er et forbilde for meg.»

Slike tilbakemeldinger får jo tårene mine til å trille – Igjen! For jeg blir rørt av engasjementet om dette tema. Det viser at vi bryr oss og engasjerer oss og ønsker en forandring. At jeg er et forbilde fordi jeg forteller hvordan jeg har det og hva jeg føler, det gjør meg ydmyk! Spesielt når jeg har vært der hun er. Har kjent på de følelsene hun føler.

Hva er det vi frykter egentlig, når vi ikke tør si hvordan vi har det?

Er det sånn at når vi tier om det, så eksisterer det liksom ikke? Jeg tenker iallefall det. Jeg har ting jeg ikke snakker om, eller følelser jeg prøver å bli kvitt i stillhet, men det er fordi det ikke vil gi meg noe positivitet uansett. Jeg tror at man ikke trenger å si alt, så lenge det ikke påvirker livet i en negativ retning. Gjør det det, må man tørre å si hva man føler, og endre de tingene som ødelegger for en selv. Spesielt hvis man later som om man har det bedre enn man har det.

Det nytter ikke å juge om virkeligheten.

Jeg hadde et kundemøte i Oslo i helgen og han fortalte om nok en date hvor skuffelsen hadde vært stor. Hun han skulle møte var også stor. Det var vel det som skuffet han. Hun hadde et helt annet utseende i virkeligheten enn hun hadde vist av seg selv på bilder. Det er en av de tingene som går igjen når jeg snakker med menn som driver med nettdating. Nesten ALLE har møtt en dame som som veide 20-30 kilo mer enn hun så ut som på bildene.

-Hun så ut som deg på bildene, men i virkeligheten var hun altså dobbelt så stor!

-Men det har jeg også gjort!

-Hæ? Har du??

Ja, for sannheten er at jeg også jukset for mange år siden. Jeg la ut de mest flatterende bildene av meg selv, og så tok jeg profilbilder med kamera så høyt opp som mulig for å se slankere ut. Det fungerte det, på nett. I virkeligheten derimot……..

Gjør man jobben, frykter man ikke sannheten!

En dag var jeg og en venninne ute på byen. En jeg hadde skrevet med i en stund fra Oslo var i Stavanger på en helgetur og han skulle møte oss ute. Han lurte på hvor jeg var og jeg forklarte. Men han kom aldri. Dagen etterpå poppet han opp på MSN og beklaget at han ikke hadde kommet bort dagen før.

-Åh, så du meg men så kom du ikke bort?

-Eh ja.. du var så brei over ræva!

Jeg kjente bare skuffelse over at det var så viktig for han, men samtidig så innså jeg jo at det faktisk var realiteten. Jeg ble sint på han der og da, men i ettertid så innså jeg at jeg egentlig bare var sint på meg selv. Det var jo jeg som latet som om jeg var slankere enn jeg var, og det var jeg som jugde til meg selv, hver eneste dag.

Jeg lærte hvor viktig det var å ikke juge til seg selv, og lage unnskyldninger for meg selv. Det å være realistisk om hvem man er og heller jobbe med det man kan endre, skaper så gode følelser i en, når endringene kommer. Bedre enn en pose med chips og sjokolade for å døyve smerten der og da.

Det handler om å tørre se seg selv i speilet og ikke skape et liv for en selv som ikke er realistisk. Det handler om å ikke rømme fra problemene ved å late som de ikke eksisterer, eller skru av følelser fordi man ikke ønsker å erkjenne at de er der.

Verden er ikke så dømmende som man tror bare man er ærlig! Det viktigste for andre mennesker er at man viser lyst til forbedring og ønske om endring. Gir man uttrykk for dette får man så ekstremt mye kjærlighet og omsorg underveis veien man går!

Ingenting er bedre enn å lette på samvittigheten!

Så ja, jeg tør si hvordan jeg har det, også når jeg ikke har det lett, eller føler noe jeg ikke burde føle. Eller når jeg tar opp ting som ingen andre tør ta opp, eller være ærlig om. Det motiverer meg å lære om meg selv og om ande mennesker. Det motiverer meg at vi alle gjør feil og har mangler, men har muligheten til å bli bedre utgaver av oss selv hele tiden.

<3 Ane

Mamma, det er flaut å leie!

Posted on 07/05/2013 by Ane

Det er flaut å leie.

Det er den følelsen min sønn på 12 år sitter med. Noen har fortalt han at det å leie er noe fattige gjør. Det å bo i en kjeller er noe han synes er flaut. Han vil opp av kjelleren og ha rom i andre etage. Han håper jeg får meg en kjæreste snart, sånn at vi kan kjøpe et hus og bli normale.

Jeg kjenner tårene presser seg på. Prøver å holde hodet kaldt å ikke vise hvor vondt ordene fra han gjør. Det er ikke hans ord, det er samfunnets. Slik har vi blitt. Putter hverandre i bås ut i fra hva vi jobber med og hvor vi bor. Om vi leier eller eier. Måler vår verdi ut i fra det materalistiske.

For 2 år siden måtte jeg ha en pause fra dette samfunnet. Jeg var sliten og lei av å ikke lykkes med det jeg ville lykkes med. Ordene rundt meg ble for kraftige og smertefulle. Båsen jeg ble satt i når jeg ikke lykkes med enda ett prosjekt ble for tungt for meg å takle.

Jeg har kommet langt siden da, og fikk hjelp til å se ting med andre øyne. Snillere øyne. For selv om jeg fikk passet påskrevet av andre, har jeg alltid vært min hardeste kritiker. Krevende og masete på meg selv. Presset meg til det ypperste for å så gi opp når det ikke ble som jeg forventet. Av meg selv.

Nå bretter jeg opp armene når det kommer en motvind. Jeg nekter å bare være meg selv når det er medvind og gi opp når motvinden kommer. Den skal ikke vinne, den skal gjøre meg sterkere. Fordi jeg vet min verdi. Jeg vet hva jeg kan og hva jeg har, selv om andre ikke ser den verdien i meg.

Men når guttungen blir flau over livet vi lever, da gjør det vondt, og motvinden blir tung å snu. Jeg måtte bare la dette synke og ikke ta noen diskusjon med han i går når dette kom frem. For dette vil jeg ha en fin samtale med han om. En samtale som får han til å se hva som er viktig her i livet og hva som ikke er viktig! En samtale som får han til å se verdien i det livet vi lever, på tross av at vi ikke har vårt eget hus. Opplevelsene vi har, tiden vi har hatt sammen, mulighetene vi har og kjærligheten og gleden i livene våre.

Hvilke holdninger har barna våre i 2013?

Det stopper litt opp i tankegangen min og jeg merker at jeg er litt skremt. Når barn har behov for å fremheve seg selv ved å snakke nedlatende om andre barns liv. Måten de lever, måten de bor. Hva får barn til å ha slike holdninger om ikke vi, foreldrene.

Å leie eller eie burde ikke være ett tema. En dag dør vi uansett og boligen vi har hatt den kan vi ikke ta med oss. Selvfølgelig er det en fordel med å eie hvis man betaler ned gjelden og får en større økonomisk frihet, men hvor mange gjør egentlig det? De fleste tar bare opp nye lån på huset for å kjøpe seg finere bil, dyrere ferier. De fleste som eier har ikke bedre råd enn de som leier. Pengene kommer inn og går ut like fort.

Når jeg tenker meg om, er eneste grunnen til at jeg ønsker å kjøpe min egen bolig min egen selvfølelse. Verdiøkningen i meg, som person, utad mot samfunnet. Det er en syk tanke egentlig, for jeg er jo meg selv uansett! Det gjør rett og slett skikkelig vondt å ikke bli sett på som like bra som andre mennesker, bare fordi jeg ikke har økonomi eller foreldre med økonomi til at jeg kan få huslån.

Jeg har gråtet noen tårer i dag, jeg har det. Og det blir sikkert noen tårer til, før jeg vet hva jeg skal si til han i ettermiddag. Jeg er like sårbar jeg som alle andre når knapper trykkes på, og når sønnen min ikke har det greit følelsesmessig så har jeg det kjempe vondt!

En klem hadde vært greit i dag, og følelsen av at jeg er bra nok som jeg er!

<3 Ane

Neste side »